Av Iddefjordsgranitten, som er samlebetegnelsen på de Østfoldske granittforekomstene, ble det produsert bygningsstein, kai- og murestein, monumentstein og gatestein. Totalt har NGU 163 registreringer av granittbrudd ved Iddefjorden og Fredrikstad.

Steinen ble brukt over hele Norge, og vi finner den også igjen i en rekke utenlandske anlegg, som for eksempel Ritz hotell i London. De mest kjente verk av Iddefjordsgranitt er imidlertid Vigelandsanlegget i Oslo, og monolitten representerer det største stykke stein som er tatt ut i Norge.

Iddefjordsgranitten er kjent for å ha meget god kløv i flere retninger, det vil si at den er ypperlig egnet til å splitte med kiler og blekker eller knekke til gatestein. Selv i dag er granitten vår mest anvendte til uteanlegg og til skulpturer.

Granittdriften ble raskt spesialisert til forskjellige kvaliteter. Noen av forekomstene er meget massive (lite sprekker) og følgelig egnet til uttak av store blokker og skulpturemner. Andre forekomster er mer oppsprukket og har utviklet tynn, terrengparallell benkning. Disse ble nyttet til "småformat-produksjon", slik som gatestein. Før i tiden, da man nyttet tidkrevende håndboring, var oppsprukket granitt å foretrekke til slike produkter.

I dag drives det granitt hovedsakelig på to bruddområder - Skriverøya (Johansen Granitt AS) og i Brekke-området (Johansen Monumenhuggeri AS). Sporadisk drift forekommer noen andre steder. Iddefjordsgranitten er høyt verdsatt rundt omkring, og brukes til utsmykning og rehabilitering av utemiljø i byer og tettsteder over det ganske land. Granitten har også en særdeles god holdbarhet.

De siste tiårene har driften på store blokker av granitt vært mest aktuelt. Det vil si at man har vært avhengig av massive forekomster. Iddefjordsgranitten er en "billig" stein sammenlignet med for eksempel larvikitt, og man må derfor ha svært lave produksjonskostnader i bruddene. Dette muliggjøres av granittens gode kløvegenskaper kombinert med lite sprekker og jevn kvalitet. Stabil tilførsel av homogene, massive forekomster er altså en viktig forutsetning for fremtidig drift på granitten.

Men vi vil likevel ikke utelukke forekomster som ikke er fullt så optimale for blokkdrift. Vi ser i dag tendenser til mer differensiert bruk, ofte med røtter i tidligere tiders drift. Tørrmurstein er ett slikt produkt, der vi registrerer en sterk økning de senere årene. Noe mer usikker utvikling ser vi på kantstein og til dels gatestein, men fremdeles er slike produkter meget konkurranseutsatt fra importert stein.

Iddefjordsgranitten kan deles inn i flere typer basert på forskjeller i kornstørrelse, mineral-innhold og farge. Kornstørrelsen varierer fra fin - til grovkornet. Avhengig av mineralinnholdet varierer fargen fra blek grå, grå til rødlig grå. Den røde fargen skyldes kalifeltspaten mikroklin. De kvantitativt dominerende mineralene i granitten er plagioklas, kalifeltspat (mikroklin) og kvarts. I tillegg inneholder den i varierende mengder mineralene biotitt, muskovitt og amfibol. Magnetitt er påvist i flere av prøvene av Iddefjordsgranitten. Svovelkis som er en svært uønsket forurensning er bare påvist i prøver fra Skriverøya og i de nedlagte bruddene ved Folkvang.

Det kan ofte være vanskelig å skille ut områder hvor kvaliteten kan sies å være homogen og ensartet. Som oftest er det små men flytende overganger mellom de ulike "typene" og som oftest er det vanskelig å si hva som er den typiske kvaliteten i de enkelte områder. En grov inndeling kan imidlertid foretas innenfor Halden kommune, som følger:

- middelskornet, rødlig granitt, dels porfyrisk (vanlig ved Brekke)
- middels- til grovkornet, grå granitt (Folkvang, Hov, Skriverøya)
- middelskornet, grå til rødlig granitt (Berby og sydover)
- finkornet, grå granitt (små partier ved Liholt)

Den første forretningsmessige drift på granitten ved Iddefjorden skriver seg trolig helt tilbake til 1843, da en tysker med navn Waitz startet uttak av stein til gjenoppbygging av Hamburg, fortrinnsvis ved Ystehede og Lundsholt. I 1844 ble det skipet ut 5500 kubikkmeter stein over Fredrikshald. Etter noen års opphold ble det på nytt startet drift i andres regi ved Lundsholt i 1850-årene. Utover siste halvdel av 1800-tallet vokste granittindustrien kraftig. I 1865 ble det startet gatesteinsproduksjon ved Sannerød, og rundt 1872 ble Halden Stenhuggeri etablert. På samme tid skjøt granittproduksjonen i Fredrikstad/hvaler fart.
Granittindustrien rundt Iddefjorden og Fredrikstad var på sitt største fra 1910-15, og utgjorde da 75-80% av Norges samlete granittproduksjon. 2500 mann var sysselsatt. Mesteparten av granitten gikk til eksportmarkeder - England, Tyskland og Argentina, for å nevne noen land. Salg til innenlandsmarkedet utgjorde da kun 50 % av eksporten. Utover 1930-tallet avtok produksjonen kraftig, etter hvert som andre materialer utkonkurrerte granitt. Et viktig unntak var Vigelandsanlegget i Oslo, der granitt fra Hoveforekomsten ved Iddefjorden ble brukt til skulpturer, parkanlegg og, ikke minst, monolitten.