Beiarn Grotteklubb har gjennom flere tiår tilrettelagt Rønnåhøla for at besøkende skal få et lite innblikk i grottene i Beiarn.

Gråtådalen er en strøkdal i kaledonske omdannete bergarter, hovedsaklelig glimmerskifre og marmor tilhørende det aller øverste skyvedekket. Dalen er en u-dal, med en v-dal - et gjel av varierende størrelse - i bunnen. At gjelet er innskåret i u-dalen vises tydelig når vi kommer opp i dalsiden. Da ser vi at den gamle dalbunnen som hyller i lia. Marmoren gir opphav til landskapsformer som vi kaller karst. Forklaringen er at bergarten er lettoppløselig i svakt surt vann. Den karstformen folk flest kjenner er huller, eller grotter, og de fleste grottene her i landet finner vi i Nordland.

Den firkantete åpninga på Rønnåhøla skyldes to lokale sprekkesett som står nesten normalt på hverandre. Dette, samt frost og tine-prosesser, gjør at inngangspartiet vitrer raskere enn selve grotta.
Lengre inn i Rønnåhøla kan du se den opprinnelige formen på passasjen. Denne er mer avrundet i taket, og med steile veger. Glimmerskiferen stopper grottedannelsen mot øst. Bekken Rønnåga renner ut igjen i dagen her. Rønnåhøla er altså også en kilde.

I selve Rønnåhøla kan man gå inn på egen hånd. Fossen stopper deg et stykke inn.
En større passasje ned fra Geitrønnåhøla slipper dagslys inn i grotta. Dette er en tørrlagt grottepassasje.
Grottedannelsen pågår fortsatt.

Fossen man ser er ni meter høy, med en ca. tre til fire meter dyp jettegryte i bunnen. Marmoren er nokså uren, blant annet med granittintrusjoner og kalksilikatbånd. Disse urenhetene danner lokale barrierer. De utgjør erosjonsbasis og bestemmer nivået på hvor langt ned grottegangene eroderes ut.

Det fins flere slike terskler innover i grottene her. De fleste er altså lokale, men mer regionale erosjonsbasiser kan også bestemmes ved å kartlegge grottene. Da måler vi grottene opp med kompass, avstandsmål og hellingsmåler, samt at vi registrerer og tegner passasjemorfologi og andre detaljer inn og lager kart ut fra dette.